GENERELT OM

                                                            KYSTFORT

Før krigen mot England 1807-14 bestod Norges landbaserte sjøvern hovedsakelig av festninger: Fredriksten, Fredrikstad, Akershus, Fredriksvern, Christiansholm, Bergenhus, Trondheim og Vardøhus. Disse var i noen utstrekning supplert av enkle kystbatterier, men festningene utgjorde grunnstammen.

 

 

I begynnelsen av 1930 årene ble det ut fra en hovedtese om at landets sikkerhet berodde på et godt kystforsvar bygget flere stasjonære kystbatterier på de mest strategiske punkter langs kysten. Den store utbyggingen av kystforsvaret ble imidlertid igangsatt i årene 1890-1905. Okkupasjonsmakten tok i bruk eksisterende norske kystfort, endret dem en del og startet utbygging, dels i henhold til norske planer fra mellomkrigstiden. Det tyske kystartilleri omfattet ved kapitulasjonen ca 280 kystbatterier, 19 stk var lokalisert på Østlandet

Opprinnelig hadde de allierte bestemt at samtlige tyskbygde batterier skulle ødelegges, men etter at meget iherdig arbeid fra norske militære myndigheter fikk Kystartilleriet lov til å beholde en del av anleggende. I første omgang ble de mer feltmessig utbygde fortene nedlagt, og kystartilleriet satt igjen med 157 batterier. Av disse var det:

· 115 ordinære kystbatterier.

· 8 tunge luftvernbatterier

· 14 torpedobatterier

De lå alle syd for lyngen i Troms. Nord for Lyngen hadde tyskerne demontert samtlige batterier. I slutten av 1950 årene ble det gjennomført ytterligere sanering.

 

 

 

Utbygging av kystfortene

 

Tyskerne var ikke særlig fornøyd med hva de fant av kystartillerianlegg i Norge.

 Helt siden første verdenskrig hadde norske myndigheter arbeidet med planer om omdisponeringer av batteriene uten at det ble gjort noe. Disse planene fant tyskerne og de ble brukt som grunnlagsmateriale når de utarbeidet sine egne planer. Under sin planlegging av felttoget mot Norge hadde tyskerne foretatt en nøye vurdering av behovet for kystbatterier. Et antall batterier var så stilt til disposisjon. Disse batteriene kom til Norge med skip et par dager etter okkupasjonen, delvis med sin gamle betjening. Det hadde av og til blitt satt inn hærbatterier, som regel av kortere varighet for å sikre et området mens et marinebatteri ble bygd.

 

 

I 1941 hadde man bedt om flere hærbatterier da marinen hadde tøyd sine resurser til det ytterste.

Først etter det engelske raidet mot Svolvær 4.Mars 1941, fikk kystfortene resurser til en økt utbygging kalt Festung Norwegen, en del av Atlanterhavsvollen, da Hitler fant ut at Norge var svært sårbart uten et sterkt kystforsvar. I 1942 ble det bestemt at det skulle settes opp en rekke nye marinebatterier i Norge. Dette forsterkningsprogrammet gikk under navnet "Nordverstarkung"

 

Besetningen på fortene var i de fleste tilfellene alt for få til å dekke alle postene. Derfor ble de fleste soldatene trent til å kunne utføre mange forskjellige plikter på postene, slik som kanonmannskap, lyttevakter om natten , nærstrid og kunne bruke de forskjellige våpen som var på fortet. De hadde ikke egne soldater til nærstrid og ble derfor trent til dette også. Fortene var normalt oppsatt med et batteri på fire kanoner som skulle kunne skyte en sperreild mot fienden. Senere under krigen fikk de kanoner og utstyr som gjorde at de kunne skyte rettet ild (skyte direkte)mot fienden.

 

Fortene var også oppsatt med flere lyskasterstillinger, noen fast i fjellanlegg med skinner ut mot stillingen, andre mobile lyskastere fa 60 til 150cm i diameter. Til disse hørte større aggregater som leverte strøm til lysbue-kasterne. Lyskasterne hadde ikke lyspærer men to staver som det ble en lysbue i mellom.

Rundt fortsområdet var det gjerne et minefelt, bortsett fra i områder som var for bratte å forsere. Langs strender og på land ble det gjerne sprengt og planert en bred gate der minene ble lagt. Piggtrådsperringer ble brukt rundt på denne "gaten" og på bart fjell mot havet. Disse minefeltene var som regel merket med skilt, og dekket av maskingevær, bombekastere, og nærstridsstillinger med soldater på vakt. Dette var første linje mot en fiende som kom i land, og det var viktig at denne var godt bevoktet. Bombekastere og flammekastere ble i mange tilfeller brukt mot en fiende som hadde forstert den første linjen. På flere fort var det også en dekket piggtrådsperring rundt den indre leiren som var siste skanse.

 

 

På Vesterøen fort HKB 5/980 hadde de i 1945 følgende våpen:

Kanoner

-    4 stk 12 cm Cockerill Belgiske M1931. Hovedbatteri

- 2 stk 8,8cm.  Ex- rusiske luftvernkanon bygget om av tyskerne fra 85mm til 8,8 cm

- 2 stk 2 cm. 2,0 cm Flak c/38 tyske

- 1 stk 4,7cm panservernkanon på vanlig feltkanonlavett.

- 1 stk 7,5 cm feltkanon på vanlig feltkanonlavett.

Annet materiell

- 4 stk 5cm tyske bombekastere hvorav en var montert stasjonær stilling.

- Et antall mitraljøser Colt M1929

- Et antall flammekastere, M1942

- 1 stk 60 cm lyskaster med ett stk 8kw aggregat

- 2 stk 150cm lyskastere med to skt 24kw aggregater, Lyskasterne sto i midlertidige stillinger

- 1 stk stereoskopisk avstandsmåler med tre meters basis

- 2 stk batterikikkerter med telleverk på kommandoplass

- 3 stk horisontale hastighetsmålere

- 1 stk radiosender

- 1 stk sentralbord

- Sambandsutstyr forøvrig

- 2300 stk håndgranater av skafttype

- 1730 stk 5cm bomber for bombekaster

- 500 landminer samt 30 miner ute i minefelt

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Org.Todt var en halvmilitær organisasjon som lå under det tyske rustningsdepartement, hvor Fritz Todt var sjef. Han ble etterfulgt av Albert Speer i 1942. Organisasjonen ble uniformert etter at tyskerne hadde invadert Tjekkoslovakia og funnet et større lager uniformer der.I Norge var det O.T.Einsatzgruppe Wiking som ble satt inn i utbyggingen av de store Kystfortanleggene, blant annet Larviksområdet.

 

 

Startsiden

 

 

De fikk arbeidskraft fra tyske pionerer og polske krigsfanger, men det må ikke glemmes at også nordmenn spilte en stor rolle innen anleggssektoren. I 1941 ble totalt39000 nordmenn tvangsutskrevet i bygg og anleggsbransjen. Lønnen var det ikke noe å si på. I 1941 var gjennomsnitts lønnen for en industriarbeider kr 2,05 pr. time, mens tyskerne betalte kr 2,28,-. Med dette klarte tyskerne å bygge ut kystfortene i Norge på mindre en fire år, noe som ville tatt 20-23 år å få utført i normale tider.

 

 

 

 

De fleste fortene fikk ikke nok soldater til alle oppgavene som skulle utføres, og dette var nok et problem under hele krigen, selv om de fikk flere folk og midler etter Måløyraidet som engelskmennene gjorde i 1941.

 

En normal kanonbesetning til en 10,5cm kanon skulle ha to offiserer, 13 underoffiserer og 52 mannskaper

De hadde også bombekaster som skulle brukes på eget område om fienden kom i land. Noen av bombekasterne var fastmontert i bunkere med et hull der de kunne "skyte" ut bombene.

 

 Disse var gjerne forhåndsinnstilt mot kjente felter. Det var også flere flammekastere på fortet. Disse var nedgravd og kunne lage en vegg av flammer på eget område om fienden kom dit. Slike flammekastere kunne bare brenne i 40 sekunder før de måtte fylles igjen.

 

Fortene hadde i tilegg til batteriet, et antall av mindre panserbrytende mobile kanoner, samt flere luftvernkanoner. Av personlig våpen var hadde soldatene gevær/pistol og håndgranater. Ved nærstridsstillingene hadde de flere mitraljøser av forskjellige typer, både tyngre skyts plassert i stillingene som luftvern eller mot soldater på land.