BOLÆRNE FORT

                                                            KYSTFORT

 

BOLÆRNE FORT 3/MAA 501 (MKB 3/501)

KONGSHAVN 8/HKAR 980 (1944)

 

Tunnelbatteriet

Fra midten av 1800-tallet pågikk en diskusjon om forsvaret av Marinens hovedbase i Horten og Kristiania. Etter hvert vant en utbygging av Tønsbergsområdet fram og
regjeringen gikk i 1914 inn for utbygging av en frontalsperre mellom Bolærne og Rauøy. Fortene med minebelte tvers over fjorden skulle stanse eventuelle angripere. Bolærne og Rauøy ble innkjøpt av Forsvaret i 1916.

Etter ubåtkrisen og en økende
fare for norsk deltakelse i første verdenskrig ble utbyggingen av fortene på Rauøy og Bolærne framskyndet. Utbyggingen ble startet av Marinen, men overført til Festningsartilleriet som var underlagt Hæren. Selve fortet ble bygget ut på Østre
Bolærne. Vestre Bolærne har hovedsakelig vært benyttet til lager, og Mellom Bolærne til øvingsvirksomhet.

Bolærne består av en rekke øyer øst for Nøtterøy i Vestfold. Forsvaret hadde ulike bygninger og anlegg på Østre Bolærne, Vestre Bolærne, Mellom Bolærne, Garnholmen og Skarvesete. Disse var i utgangspunktet avstengt for allmenn ferdsel. Øyene Ramsholmen, Klauer og Store Rauer ble midlertidig frigitt til friluftsformål. På øyene finnes det flere brygger som er forbundet med et veisystem. Bygningene ligger relativt spredt og utgjør ikke noe helhetlig miljø.

Lavere deler av øyene er dekket av tett furuskog, noe som forsterker inntrykket av spredt bebyggelse.
Administrasjon, forlegning og selve fortet er lokalisert til Østre Bolærne. Øya har rester etter bebyggelse fra hovedsakelig tre perioder: Etableringen av fortet, tysk byggevirksomhet
og utbyggingen av nytt administrasjon og forlegningsområde i 1990.


De militære bygningene har gjennomgående lav grad av opprinnelighet. En av de opprinnelig sivile bygningene er imidlertid godt bevart utvendig med bevarte interiørdetaljer.
Grøndahls nordre våningshus framstår som representativ for
bygninger satt opp langs kysten i Vestfold på begynnelsen av 1800-tallet. Utover bygningsmassen finnes det på Østre Bolærne fjellanlegg og flere kanontårn, kanonstillinger, løpegraver, mitraljøsestillinger og andre fortifikatoriske anlegg.

 

Bilder fra Bolærne fort

 

Bolærne i april 1940

3/15cm kanoner. 4/12cm kanoner ( disse 12cm kanonene var ikke operative). 6 colt MG. På Garnholmen var det plassert en 150cm lyskaster og en 120cm lyskaster og noen av maskingeværene.

 

8. april 1940

Bolærne fort observerte tre mindre fartøyer klokke 2332 da de nesten hadde passert kommandoplassens observasjonsfelt. Fortsjefen, major F.W. Færden, beordret ild med brisantgranater, men batterisjefen var så drillet på prosedyren at han først skjøt et varselsskudd. Fartøyene svarte med å blende fortet med lyskastere. Sikten på grunn av tåken var nå bare 3-3500m. Da fortsjefen fikk batteriet til å skyte skarpt, ble ordren til lyskasterne om sideretning i streker repetert til kanonene som avstand i meter av den utøvende betjening. Dette skapte så stor forvirring at batteriet ikke fikk skutt før fartøyene var kommet ut av orografens sektor. Kort etter kom tåken og det var ikke noe mer å se.

 

To mineleggere hadde hentet miner på lageret på Bolærne og var klar til å legge miner mellom Rauøy og Bolærne, klokken 0445, 9. april 1940 Mellom klokken 0900 og 1000 forsøkte fienden et angrep mot Bolærne. Tre mindre fartøyer rundet Rauøykalven med kurs mot Bolærne. Det ble sett mang soldater ombord. Fortsjefen lot fartøyene komme midtfjords før han ga ildordre til Kaptein K.A.Telle, sjefen for 15cm batteriet. Den første salven var dekkende med et lang og et kort skudd. Det så ut som om det ene skuddet hadde virkning ombord i det ene fartøyet. Fartøyet endre kurs og gikk over til sikksakk kurser. De to neste skuddene var bane sprengninger, først femte skudd gikk normalt. Fartøyene fikk nok og snudde, og under røyklegging returnerte de til Rauøy. Under skytingen var det vansker med tennpatroner og slaglåser. Tennpatronene smeltet og nærmest loddet delene i slaglåsen sammen. Våpensmeden hadde sin fulle hyre med å reparere og skifte deler på kanonene. Etter angrepet ble fortet bombet fra fly. Angrepet var rettet mot kommandoplassen. To man ble letter skadet og sendt på land for behandling.

 

 

Fienden gjorde et nytt angrep mot fortet ca klokken 1200. To fartøyer angrep. Fortet åpnet ild, men vanskeligheter med kanonene oppsto på nytt og skytingen ble lite effektiv. Klokken 1214 ble det meldt at kanon 1 var ute av funksjon og klokken 1223 var kanon 2 ute. Tyskerne var fortsatt skuddredde og avbrøt angrepet. Klokken 1300 meldte Bolærne at kanonene var i orden igjen.

Fortet fikk flere flyangrep utover dagen. De angrep både med bomber og mitraljøser. Etter hvert som de oppdaget det inneffektive luftvernet på Bolærne gikk de lavere og bestrøk området med mitraljøser. MG betjening så at de traff flyene fordi malingen føk, men det var hele virkningen.

Personell som ikke hadde direkte stridsoppgaver ble samlet i tunnelen bak tunnelbatteriet. Der var det god dekning, men ute lys og andre bekvemligheter. Ca klokken 1500 meldte major Ringe seg for fortsjefen, og han overtok som fortets artillerisjef. I løpet av kvelden møtte ca 50 soldater seg på Bolærne. Etter at de hadde fått utlevert uniformer og utstyr ble de plassert i tunnelen bak tunnelbatteriet. Det var ikke kalt inn befal til styrken, fortsjefen hadde ikke befal til overs, soldatene kunne da ikke beskjeftiges. 12cm batteriet besto av en improvisert kommandoplass (treskur) og to kanoner. Standplassen var dårlig, kanonene sto nærmest på blanke fjellet 150-200m nord for 15 cm kommandoplass. Det fantes ikke dekningsplass for betjeningen eller håndmagasin for ammunisjon. Under fiendes totale luftherredømme kunne ikke kanonene klargjøres.

 

De to 12cm kanonene som var i permantente kommandoplass (bygd 1935) var ikke operative på grunn av manglende bevilgning.

Det syntes som om fortsjefen ikke hadde tenkt å klargjør tunnelbatteriet da de mangle befal. Slik kampene senere utviklet seg, spilte det ingen rolle da de var utenfor tunnelbatteriets skytesektor. Fordi mitraljøsen ikke hadde noen effekt på flyene, og den tildelte infanteristyrke fikk fullstendig sammenbrudd, ble mitraljøsene omdisponert.

Ordre ble gitt av Kommanderende Admiral " Slåss så lenge som mulig og når fortene ikke lenger lar seg holde, demoler kanonene."

Om morgenen den 10 April ca klokken 0700 ble det fra Bolærne observert et større handelsfartøy for inngående. Dette hadde ikke påmalt nasjonalflagg slik nøytrale skip skulle.

Etter å ha konferert med YOSA mente fortsjefen at skipet ikke kunne være annet en tysk. Men ildåpning var forbudt om ikke det tyske flagget syntes. Det syntes utrolig at det ikke ble gitt ordre om åpning av ild da fortet hadde vært i krig i over 30 timer. Major Ringe åpnet på tross av ordren ild klokken 0725, men bare for å stoppe fartøyet. Fartøyet snudde og gikk ut fjorden igjen.

Etter ildåpning ble fortet igjen bombet og beskutt. Under flere av ildåpningene denne formiddagen ble det i radioen hørt ordre til Bolærne om, å stanse kampen. Dette ble det ikke tatt hensyn til.

Klokken 0929 meldt Bolærne at de beskjøt en torpedojager som kom i full fart nordfra. Ilden ble åpnet på en avstand ca 8000m. jageren besvarte ilden, men etter noen virkningsløse skudd snudde den og gikk innover igjen. Søndre batteri på Rauøy som var tatt av tyskerne åpnet ild mot Bolærne, men skjøt over.

Etter hver ildkamp ble flyangrepene mer intense. Angrepene mot stridsmidlene var lite effektive. Verken kommandoplass eller kanonene fikk alvorlige skader.

Blant personellet i fortskommandoen, og i 15cm batteriet var moralen god. Besetningen var på plass og avga ild når den ble beordret til det.

Klokken 0930-0940 åpnet Bolærne ild mot fire tyske fartøyer som kom nordfra og gikk på vestsiden av fjorden. Fartøyene var sannsynligvis to torpedojagere og to hvalbåter. Fartøyene var utenfor orografens rekkevidde, batterisjefen (sammen med major Ringe) sto utenfor kommandoplassen og ledet ilden. Avstanden ble bedømt, ildåpning på ca 8000m.. Fartøyene besvarte ilden. Batteriet fikk problemer både med kanonene og ammunisjonen. Slaglåsene ble deformert og satte seg fast. Søndre batteri på Rauøy beskjøt også fortet men uten virkning.

Klokken 0935 var kanon 2 ute av funksjon og kort etter ytterligere en kanon med feil. Klokken 0937 stanset de fiendtlige fartøyene og snudde nordover igjen.

Den tyske torpedobåten Albatross gikk på grunn under beskytningen fra Bolærne, dette ble ikke kjent før etter krigen. Grunnstøtningen var s kraftig at båten måtte oppgis.

Klokken 0940 meldte Bolærne at to av de tre kanonene var ubrukelige og den siste, kun ville tåle 3 -4 skudd. Kommandanten fikk da melding om å "demolere kanonene mv. avverg landgang så godt vi kan"

Major Ringe ringte kommandanten og ba om forhåndsordre, han sa det var lite hensiktsmessig å bli på Bolærne fort.

Bolærne fikk da ordre om å ikke yte motstand ved landgang Klokken måtte være ca 1000.

Fortet ble etter siste ildgivning utsatt for vedvarende flyangrep frem til klokken 1130

Flere bygninger på øya brant og omtrent alle hus var gjennomhullet av kuler eller bombesplinter fra flyene. 15 cm batteriet på Bolærne avga ca 60-65 skudd under kampene 9-10 april 1940

 

Major Ringe ledet artilleriet på fortet. Mens fortsjefen var rundt på fortet, holdt major Ringe til i kommandoplass. Av den grunn var det han som hadde mest kontakt med kommandanten, og ble til dels oppfattet som fortsjef. Etter at fortsjefen major Færden ca klokken 1000 var blitt orientert om situasjonen, måtte besetningen vente til bombeangrepene opphørte før de kunne ødelegge fortets stridsmidler. Det har i ettertid blitt skrevet mye om hvordan Bolærne avsluttet kampen. Her har det beklageligvis blitt gitt uttalelser på sviktende grunnlag og uten fullt kjennskap til fortsjefens disposisjoner. Major Færden døde i september 1945.

 

Major Ringe sier i et brev følgende:

"kampene opphørte fordi noen menige på egen hånd firte det norske flagget og heiste et hvitt flagg oppe i leiren, meget langt fra kommandoplass hvor de ansvarlige var. Major Færden foretok grundige avhør angående dette. Skytingen opphørte ikke etter ordre men den opphørte av seg selv da de enste kanonene vi kunne bruke ikke tålte skyting med stridsladninger. Alle reservedeler ble innskiftet og også disse ble ødelagt."

 

Etter fortsjefen rapport ble flagget strøket og hvitt flagg beordret heist etter at stridsmidlene var ødelagt klokken 1230

 

Sitatet fra Major Færden rapport angir helt klart at heising av hvitt flagg var en beordret handlig og intet mytteri.

Det var sannsynlig at major Ringe ikke var orientert i detalj hva fortsjefen gjorde rundt om på fortet.

Menig Hans Christian Furuset ble beordret til å fire det norske flagget og heise et improvisert hvitt flagg på flaggstangen på nordre leir. Under heisingen av flagget forsatte flyangrepene og en bombe falt i nærheten og drepte Menig Furuset

Bolærne hindret etterforsyningen til de tyske styrkene med 2,5 døgn.

Ut på formiddagen kom en tysk hvalbåt nordfra mot Kongshavnsund østside. Major Ringe gikk ned til bryggen og en båt kom å hentet ham. Hvalbåten tok major Ringe til en jager utenfor Horten. Ringe ble der enige med fiendens forhandler at Bolærne skulle overgis og mannskapene skulle ikke yte motsand mot at de skulle sendes hjem, og ikke yte mer motsand mot tyske styrker i fremtiden.

Klokken 1930 ble hvalbåten ført inn til Kongshavnsund av major Ringe, sammen med 10 matroser og befal. Styrken fikk alle nøkler til fortet men var misfornøyd med at alle stridsmidler var ødelagt.

Fortsjefen viste ikke noe om major Ringes kontakt med fienden og det er åpenbart at Ringe tiltok seg myndighet som han ikke hadde.

Klokken 2100 var alle stuet ombord i den tyske hvalbåten som ble helt overfylt. Båten gikk på grunn i Kongshavnsund og ble liggende der til morgenen etter. Klokken 1300 den 11 april kom de til Horten.

Etter noe venting ble personellet fra Bolærne sluppet i land og frigitt. Et befal og en menig fra hver tjenestegruppe måtte bli igjen på Bolærne for og avlever materiellet. Etter et par dager ble de sendt hjem.

 

Tekst av Kommandørkaptein Odd T. Fjeld, noe forkortet.

 

 

 

 

 

Tunnelbatteriet Bolærne påbegynt 1917. 2 stk 12 cm L/44 Nordenfeldt (Cockerill) ble etter hvert montert i Tunnelbatteriet, mens ytterligere to ble foreløpig stående i stillinger utenfor tunnelen. 3 stk 15 cm Bofors ferdigmontert 1935 blir det nye hovedbatteriet.

Tyskerne demonterer 12 cm kanonene og sender de til Spåkenes i Lyngen. Materiellet er tilnærmet skrap, og blir utskiftet med tyske 15 cm kanoner høsten 1942.

I 1943 starter bygging av 4 kasematter i tunnelbatteriet, og det monteres etter hvert 4 stk 10,5 cm K.331(f) i sokkelaffutasjer. Batteriet kalles Kongshavn, og tilhører Hæren. (Etter krigen fant norske offiserer ikke igjen HKB Kongshavn, ingen kom på at det kunne være 10,5 cm batteriet på Bolærne

 

Lat/Lon

59.202

10,057

UTM32

589678

6563616

 

I 1950 hentes de fire 12,7 cm kanonene (kaliberet er forøvrig 128mm!) fra Sandnessjøen og monteres i kasemattene som erstatning for 10,5 cm kanoene. (SKC/34 var en av de tre eks-tyske kanontypene det norske kystartilleriet standardiserte på fra ca. 1960, og muligens den beste av dem. Den var i bruk helt fram til 1999/2000 ved en rekke hovedfort, bl.a. 4. stk. i hovedbatteriet (tunnelbatteriet) på Bolærne fort.

Så sent som i 1988 startet Raufoss ammunisjonsfabrikk opp produksjon av en nyutviklet sjømålsgranat for denne kanonen, M88. I følge en kilde hadde denne granaten en vekt på 28,0 kg (hvorav 3,2 kg sprengladning) og rekkevidde på 17 400 m.)   

 

De nye kanonene er klare i januar 1951, ytterligere modernisering skjer på 60-tallet da kanonene får de nykonstruerte SA-skjoldene (SA = Sjøforsvarets Artilleri).

Startsiden

 

1600-tallet: Bosettingen på Bolærne går ifølge skriftlige kilder tilbake til midten av 1600-tallet.

1800-tallet: P 1800-tallet ble det reist en rekke bygninger

på øyene, både sommerhus og mer permanente jordbruksbygninger.

1916: I 1916 ble Bolærne innkjøpt av Forsvaret med utbygging av festningsanlegg i Ytre Oslofjord. Rauøy på østsiden

av fjorden ble innkjøpt samtidig. Anleggene var underlagt

Festningsartilleriet i Hæren under benevnelsen

Kristianiafjords fremskutte befestninger.

1916–18: Bolærne var satt opp med nøytralitetsvern under

første verdenskrig.

1918: I 1918 ble de provisoriske anleggene utvidet med fire

stk 12 cm kanoner.

1934: Bolærne fort forsterket med tre stk 15 cm kanoner.

1940–1945: Fortet raskt okkupert av tyskerne. Tyskerne foretok en omfattende utbygging i løpet av annen verdenskrig.

1963–64: Bygget fjellanlegg på Vestre Bolærne for forhåndslagring av NATO-materiell.

1972–73: Etablert nye tårnkanoner, 3 x 75 mm.

1990: Nytt administrasjonsbygg med kontorer, forlegning,

undervisningslokaler, kjøkken og spisesal sto ferdig i 1990.